
På bokfesten i operaen nå i høst var vi på et bokmøte der bl.a. Solomia Karoli fortalte om boken hun har skrevet. Boken handler om henne selv og om hennes tragiske og vanskelige oppvekst. Jeg fikk umiddelbart lyst til å lese boken, og underveis i lesningen ble jeg virkelig grepet av hennes skjebne. Mange tårer falt i sympati og medfølelse for dette lille barnet som ble så voldsomt mishandlet av sine egne foreldre. Det er faktisk ikke helt mulig å forstå at det går an. Etter en stund blir hun reddet ut av familien av en lærer som skjønte at barnet ikke hadde det bra. Men det er igjen vondt å lese om hvordan barnevern og fosterhjem svikter henne, og ikke klarer å se hvilke behov hun har og hjelpe henne til et bedre liv. Hun blir en utagerende og tøff jente, som snart begynner å dope seg vekk fra sine problemer.
Solomia beviser igjen hvilken indre styrke det finnes i en person, og hvor mye det betyr at det opp i all elendighet finnes et menneske som viser omsorg og som gir håp. Etter over 20 års narkotikamisbruk bestemmer hun seg for å slutte, og klarer det ved hjelp av viljestyrke. Imponerende. Hun er så skadet av sin oppvekst og sitt harde liv at hun er uføretrygdet i dag. Jeg er imponert over dennne boken som er så godt skrevet og interessant å lese. Men det er helt forderdelig å lese om slik omsorgssvikt. Jeg håper vi har bedre kunnskaper i dag, og at barnevern og støtteapparat fungerer – men dessverre er det nok barn som lider i sine egne familier i dag også. Jeg blir overveldet av tristhet ved tanken…

